Global Christian Forum – Nairobi 2007

Rolf Ekenes

Rapport fra Global Christian Forum, Nairobi, Kenya, november 2007

6.- 9. november møttes 245 utsendinger fra 72 land og et utall kirkefamilier til felleskirkelig konferanse i Limuru, litt nord for Nairobi, Kenya. Dette er den bredeste samling kirkelige ledere som har vært holdt noensinne så vidt man vet. Fra norsk side møtte Ørnulf Steen fra NKR, Terje Hegertun fra pinsebevegelsen, Olav Fykse Tveit fra MKR/ Dnk og undertegnede.

Bakgrunnen for Global Christian Forum
Global Christian Forum – GCF – har vært planlagt i ni år. Bakgrunnen for ønsket om et forum bestående av samtlige kirkefamilier oppsto i kretser knyttet til Kirkenes Verdensråd – KV. KVs tidligere leder, Konrad Raiser, var den som tok et konkret initiativ. Siden har GCF vært et selvstendig prosjekt uten noen formell eller praktisk tilknytning til KV. Dette har vært en bevisst strategi. Et hovedønske var nettopp å få med de kirker og kristne sammenhenger som har en stor skepsis til den kirkeøkumeniske bevegelse.

Ønsket om et slikt forum hadde først og fremst sin bakgrunn i misnøyen med at en vesentlig del av den verdensvide kristne familie, som de pentekostale og store deler av de evangelikale og også de nyere ’independent churches’, var utenfor både KV og andre viktige økumeniske arenaer. Ønsket om å etablere et bredest mulig møtested, en samtaleplass, et forum for dialog, lytting, deling og bønn har vokst seg stadig sterkere både blant KV-folk og andre. Ikke minst siden mange av kirkene utenom de økumeniske sammenhenger er blant dem med størst vekst i vår tid, og også fordi nyere generasjoner kristne stiller seg uforstående til mye av skillene og motsetningene som rår mellom kirkesamfunnene, har det vært ønske om et slikt forum.

Hele kirkefamilien
På møtet var det representanter fra den romersk-katolske, den gresk-, syrisk- og russisk-ortodokse, koptiske og armenske kirke, i tillegg til den anglikanske og hele bredden av mainstream protestantiske kirker, som lutheranere, reformerte, baptister, metodister, mennonitter og brødrekirken, i tillegg til evangelikale og pentekostale av ulike avskygninger, samt Frelsesarmeen, kvekerne og adventistene. Vatikanet hadde to utsendinger. I tillegg var også WEA, LCWE og andre felleskirkelige organisasjoner bredt representert.

Et synlig uttrykk for at hovedtyngden av kristenheten nå er flyttet fra nord til sør, var at en vesentlig del av delegatene kom fra Afrika og Asia. Omkring halvparten av utsendingene kom fra pentekostal, evangelikal eller uavhengig tradisjon. Det var for øvrig ikke så mange kvinner blant delegatene, og forsamlingen var ikke utpreget ungdommelig.

Det felles trosgrunnlag for kirkene som er med i GCF er troen på den treenige Gud og på Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske. Møtet i Nairobi har vært forberedt av fire regionale konferanser i Asia 2004, Afrika 2005, Europa 2006 og Latin Amerika 2007.  Gjennom 9 år har man greid å drive frem en prosess som til sist altså førte til den globale samlingen i Limuru.

Målsettingen
Hva er målsettingen med GCF? Det er i hvert fall ikke å skape et slags nytt super-KV. Skepsisen til nye økumeniske organisasjoner av slikt slag ble tydelig ventilert på GCF. Ingen ønsker en ny organisasjon med sekretariat, kontorbygg og resolusjoner. Heller ikke ble det lagt skjul på at utfordringene er store når det gjelder kirkelig enhet. Sann kristen enhet kan bare Den Hellige Ånd skape. De felleskirkelige læresamtaler må fortsette. Det var mye nøkternhet og liten plass for svermeriske visjoner på GCF. Men ønsket om å stå mer sammen som verdensvid kirke overfor den sjokkerende nød i store deler av verden, miljøtrusselen, islam-utfordringen, sekulariseringen og ikke minst de mange unådde av evangeliet, var framtredende.

Er det behov for et slikt initiativ? Det er liten tvil om at en viktig årsak til splittelsen, mistenksomheten og den negative omtale kirkesamfunnene imellom er mangelen på kontakt og en arena for deling av både smerte og håp. I Nairobi var det lagt opp til nettopp dette. Både plenumssamlingene, samtalegruppene og bibelstudiegruppene var sammensatt slik at flest mulig kirkefamilier kunne møte hverandre, lytte og samtale om grunnleggende spørsmål ved det å være kirke og troens folk i dag. Og ikke minst: be sammen. Der bønnens Ånd er, skapes åpenhet, ærlighet og vilje til tilgivelse og kjærlighet. Ingen tror at de økumeniske problemer løses bare med flere smågrupper. Men mangelen på kontakt og bønn gjør det enda mindre.

Lovsang, bønn og samtale
Inntrykkene fra konferansen er sterke. Spennet i lovsangen, fra afrikanske rytmer og jubel til ortodoks vesper og gregoriansk sang, kommer til å bli husket lenge. Eller å se en afrikansk pinseleder i dyp samtale med en koptisk metropolitt og Vatikanets utsending over en kopp kaffe i hagen. Kirker og mennesker som sjelden eller aldri snakker sammen. Eller å lytte til andres troshistorie og merke Guds underfulle ledelse og Åndens arbeid.

Var det noen misjonsgnist på GCF? Ja det var det uten tvil. At en linje om dette falt ut i fellesuttalelsen etter møtet, var en ren forglemmelse. At den likevel kom på plass – sammen med en setning om å stå sammen med alle mennesker av god vilje i arbeidet for fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket – sørget utsendingene fra Norge for. Afrikanerne var nok mer tydelige i sin nød for evangeliets utbredelse enn mange av oss fra vest og nord. Det var mitt inntrykk. Men kanskje er jeg forutinntatt.

Veien videre
Hva videre? Tanken er at slike felleskirkelige samtalefora og møteplasser skal søkes videreført på regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Utfordringen ligger nå hos oss. Her vil etter hvert GCFs ’Continuing Committee’ komme med noen utspill. Fra skandinavisk hold var både Sverige og Finland godt representert, mens Danmark glimret med sitt fravær.

Det er all grunn til nøkternhet i forventningene. Her kan det lett bli mye prat og lite forpliktelse. Felles møter og samtaler kan ikke glatte over store motsetninger kirkene imellom. Jeg opplevde at akkurat dette ble veldig klart uttrykt og formidlet på konferansen i Nairobi. Samtidig var gleden stor over å kunne møtes over hittil uoverstigelige kløfter og murer, lytte til hverandres møte med Gud og de andres’trosreiser’ som det heter i dag, ha tid til samtale og ikke minst til bønn. Og Jesu ord i Joh 17,21 dannet klangbunn for det meste av hva som ble sagt og gjort i Limuru: Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.

27. november 2007
Rolf E.