Hvordan makter vi å inspirere og utfordre unge kristne i et pluralistisk samfunn til å bli brennende misjonsvenner og misjonærer? 

Jamie Wood, direktør for Pioneers på New Zealand, har forsøkt å kartlegge den nødvendige endringen som må skje for at en person virkelig kan bli ”Misjonsbefalings-kristen”.  Han har utviklet en såkalt ”Fiske-skala” fra minus 5 med likegyldighet til pluss 3 med langvarig engasjement.  Skalaen kalles ”Fiske-skalaen” på bakgrunn av Paulus radikale omvendelse: ”Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt.” Ap. Gj. 9,18.  Når ”fiskeskallet” falt fra øynene hans, skjedde det en radikal endring i Paulus verdensbilde.  Den kalles videre ”Fiskeskalaen” fordi den sammenlignes med fisk som med mye anstrengelse må svømme mot strømmen.  Strømmen er den postmoderne kultur der alt er like sant og like gyldig. Det er en kultur der toleranse er hovedregelen i den pluralistiske ”jungel”.  ”Lev livet og la andre være i fred!”.

Svært mange kristne rives med i den kulturelle strømmen.  I en menighet i Oslo hadde de nylig følgende tema: ”Har misjon gått ut på dato?”.  Hovedanliggendet var at forkynnende misjon ikke passer i vår tid.  Skal det være misjon, så må det være diakoni og dialog.

Jamie Wood har flere ganger hørt kristne komme med kommentarer som følger: ”Som kristen krymper jeg i benken når jeg hører historier fra evangelister som reiser rundt i verden for å prøve å ”frelse” ikke-kristne. Det er alltid en uhøflig og selvrettferdig praksis. Proselyttering er spesielt upassende i en tid der konflikter p.g.a. religiøs intoleranse er så utbredt i verden.”

Hvordan kan man formidle en brann til unge kristne fra pluralistiske samfunn om å nå unådde folkegrupper?  Det er jo et tvers igjennom motkulturelt mandat.  Det er til og med mot ”kristne” kulturer som nevnt ovenfor.  Det er ikke merkelig at det er svært mange ”skapuniversalister” som når de blir presset til å si noe, tror at Gud i sin nåde vil frelse alle til slutt selv om de ikke tror på Jesus som Frelser.  Og mange har et inklusivistisk syn om at folk vil bli frelst gjennom tilhørighet til sine egne religioner.  Alt dette nøytraliserer bort behovet for misjon.  Hvordan skal vi få gjennomslag for å forkynne til misjon i en slik situasjon?

Jamie Wood mener at den største utfordringen ligger i å få et gjennombrudd og en radikal forandring i de unges verdensbilde.  Det kan bare skje ved at øynene blir åpnet slik det skjedde med Paulus.  Måten det skjer på er selvfølgelig viktig.  Presentasjonsformen betyr noe.  Å kunne være apologetisk og dialogisk betyr også mye.  Men gjennombruddet er faktisk avhengig av det samme som skjer i en genuin kristen gjenfødelse.  Da er det avhengig av et nådemiddel og av Den Hellige Ånd.  Troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen bæres oppe av Den Hellige Ånd.  Det fortelles om Stefanus at ”de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som hans ord var båret av.”  Ap.Gj. 6,10.

”Fiskeskalaen” beskriver en utvikling fra likegyldighet til interesse, fra uvitenhet til en inkubasjonsperiode, informasjonsinnhenting, begynnende engasjement, deltagelse på korttids-team og langvarig engasjement. For at en slik utvikling skal finne sted er det nødvendig at de som mobiliserer til misjon ikke bare kommer på korte besøk og avgir flammende misjonsappeller.  Da er det viktig både med forkynnelse over tid, undervisning, relasjonsbygging, tilrettelegging av tjenestemuligheter og langvarig støttefunksjon.

Jamie Wood slutter med å understreke at det viktigste bidraget ville være om lokale ledere og pastorer i menighetsfelleskapene selv levde i misjonskallet og forkynte og praktiserte det over tid der hvor de unge befinner seg.  Da er det også nødvendig at missiologi ikke blir en sidegren i kirken, men kan være ”alle teologiers mor”.  Guds globale fresesvilje ligger til grunn for alt i kirken.  Kirken er til for misjon og misjonen er til for kirken på stadig nye steder. ”Høsten er moden, arbeiderne få.  Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Kallet gjelder alle som tror på Frelseren Vil du være med, min venn?”

Hans Thore Løvaas, Daglig leder Norme

14. mai 2004