I 1979 reiste familien Ingjerd og Sigmund Evensen med to småbarn til Papua Ny Guinea. Sigmund gikk i 10 dager i fjellet for å finne en landsby der familien kunne slå seg ned. Han kom til Bonenepi hos det lille Umanakainafolket, på bare 2500 mennesker. Fra 1980 til 1999 bodde Evensens i landsbyen Bonenepi i lange perioder. De fikk et nært og godt forhold til de lokale innbyggerne og hjalp umanakainafolket med å utvikle et eget skriftspråk, med å lære å lese og skrive, og med å bevare sin kulturelle egenart. Sammen med folket oversatte de også hele Det nye testamentet til umanakaina.

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier at verken forretningsreisende, bistandsarbeidere eller misjonærer ”besøker fremmede folkeslag fordi de ønsker å lære noe av dem; i beste fall ønsker de å lære noe til dem, i verste fall er de slett ikke interessert i kulturforskjeller. Alle disse måtene å reise på er preget av maktforskjeller, der det er vi som besøker dem og bestemmer betingelsene for vårt besøk. Svært ofte skaper denne typen reiser avhengighet; kontakten medfører at de besøkte folkene blir våre klienter, enten i kraft av våre penger eller i kraft av våre overtalelseskunster.”

Det kan være mye rett i dette, men jeg tror at det allikevel er store gradsforskjeller.  Tenk på familien Evensen som bodde dypt inne i jungelen på Papua Ny Guinea og brukte mange år på å lære språket og kulturen før de formidlet noe i det hele tatt med ord.  Jeg tenker også på  mange andre som har brukt mange år på å lære svært mye av lokalbefolkningen og som har oppnådd stor gjensidig respekt.  

Jeg tror at noe av hemmeligheten i dette har vært kjærlighet fra Gud i møte med menneskene i de fremmede kulturene.  Kjærligheten fra Gud har hjulpet dem til å se menneskene bakom ytre fremmede skikker og uakseptabel praksis.  De har sett menneskene som dyrebare, skapt av Gud og gjenløst av Jesus Kristus og har latt seg prege av kjærlighet i handling. 

Det er denne holdningen som beskrives i en misjonærutgave av 1. Kor. 13.  Fritt omsatt blir det slik: 
”Om jeg snakker det lokale språket flytende og til og med forstår kulturen, men ikke har kjærlighet, vil min preken ha like lite innflytelse som forretningsmannen som åpenbart kommer for å utnytte folket.  Om jeg har evner til å kontekstualisere Guds Ord når jeg taler til folk, om jeg vet alt om deres skikker, om jeg kan ha tro stor nok til å kjempe mot åndsmakter, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting.  Om jeg gir alt jeg eier til de fattige, og de sultne i slummen, om jeg til og med gir mitt liv for dem, men ikke har kjærlighet, hjelper det egentlig lite. 

Kjærligheten er å tenke slik som de tenker, bry seg nok til å forstå deres verdensbilde, lytte til deres spørsmål, kjenne på deres bekymringer, respektere dem, identifisere seg med dem i deres behov og tilhøre dem. 

Kjærligheten er evig. Kulturer kommer og går….Gudstjenesteformer og kirkelig organisering trenger revisjon. Språkene vil ble endret over tid. Institusjoner vil bli skiftet ut.  Fordi de ikke er selve kjernen.

Siden jeg er begrenset, kan jeg prøve å lære hvordan jeg kan uttrykke Budskapet tverrkulturelt,
idet jeg prøver å fri meg fra mine kulturelle fordommer.  Jeg makter å gjøre dette bare delvis, men jeg ber om at Ånden vil bruke mitt liv til å vise Kristus til dem jeg arbeider sammen med. I mellomtiden forblir disse tre: Identifikasjon, kontekstualisering og kjærlighet, men størst av disse er KJÆRLIGHETEN.”

Også i misjon og kulturforståelse er kjærligheten størst.  Salmen (706 i Salmeboken) ”Til kjærleik Gud oss skapte” gir oss den aller beste anvisning på hvordan vi skal arbeide lokalt og globalt for evangeliet: ”Guds munn me skulle vera, hans hand og hjartelag, og Herrens gjerning gjera så lenge det er dag.”

Apropos fra Mor Teresa: ”Vi kan ikke gjøre store ting - men små ting med stor kjærlighet.”

Hans Thore Løvaas, Daglig leder  Norme

12. mars 2004