På barneskolen tegnet kristendomslæreren opp den brede og den smale vei og gjengav det Jesus sa: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” (Matt. 7,13-14). Jeg husker at jeg som åtteåring tenkte at jeg ville gå på den smale vei.  Kristendomslærerens klare undervisning hjalp meg til å velge den troens vei jeg var døpt til.

Den svenske misjonsteologen Agne Norlander ble intervjuet i Agenda 3,16 i januar 2005. Når det gjelder frelse og fortapelse sa han at ”Først unnviker man å snakke om et teologisk lærespørsmål. Når man har gjort det tilstrekkelig lenge, begynner man å fornekte. Det er dette som har skjedd i forhold til spørsmålet om livets to utganger. Men dermed forsvinner også en vesentlig motivasjon bak all misjonsvirksomhet”.

Da de 7 Oslobispekandidatene (ekslusiv Kvarme) skriftlig skulle svare på spørsmålet om mennesker uten kristen tro går fortapt var svarene som følger: ”Det vet bare den allmektige Gud”, ”Mitt håp og min tro er at Guds siste ord til ethvert menneske er: Jeg elsker deg!”, ” I evigheten er vi alle utlevert til Guds nåde”, ”Jeg tror Gud tar meg inn i sitt evige rike for Jesu Kristi skyld. Det har Gud all makt til å gjøre - for alle”, ”Så langt jeg kan forstå sier verken bibelen eller vår tro noe om dette”, ”Årene som misjonær i en kirke i en minoritetssituasjon brakte spørsmålet om fortapelse i bakgrunnen i min tro og forkynnelse, til fordel for fokus på nådens mysterium og Kristi herredømme”, ”Jeg vil gjøre Martin Lönnebos bønn til min: «Gud, inneslut mig och alla levande varelser i ditt store medlidande”.

Svarene vitner i beste fall om en positiv forhåpning om at alle må bli frelst til slutt, men avslører vel nettopp den teologiske glidningen som har skjedd blant svært mange kirkeledere i vårt pluralistiske Vesten. Det er en utglidning som tar hele kraften ut av den kristne tro og fjerner den dypeste motivasjon til misjon.  Evangeliet kan bare være en Guds kraft til frelse for hver den som tror på bakgrunn av syndens alvor, at syndens lønn er døden og fortapelsens mulighet.

Selv om misjonsmotivasjonen er positivt begrunnet i Guds kjærlighet i Jesus Kristus, så har den en negativ bakside: fortapelsens mulighet.  Slik er det i Jesu egen lære i Johannes 3,16 ff: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.  Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.  Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.”  I Paulus’ sterke missio-logikk i Romerbrevet 9 og 10 ser vi at fortapelsens mulighet danner bakgrunn for misjonsmotivasjonen: ”Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.” Rom. 9,3. Og ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne hvis de ikke er utsendt?” Rom. 10,13 – 15. 

Da Jesus ba disiplene om å be høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst var det på bakgrunn av hva han så: ”Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.” Matt. 9,36.  Det er misjon begrunnet i fortapelses mulighet.  Tas denne muligheten bort i en universalistisk kjærlighetstenkning, tas også behovet for misjon som redningsarbeid bort.  Da blir det ikke behov for å synge og handle etter Fanny Crosbys sang: ”Søk de forvillede, arme, forførte, dra dem tilbake fra avgrunnens rand!”

Det er verdt å merke seg hva Agne Norlander videre sa i intervjuet i Agenda 3,16 at  ”Når den lutherske pietismen dør ut i Norden, så dør også all ytremisjon i folkekirken. Tilbake fins et kirkelig samvirke som driver humanitær hjelp. Dette oppdager teologene fra den tredje verden når de kommer hit.  Det gjør dem både opprørte og bedrøvet. Og i blant føler de seg lurt. - På hvilken måte?  De lurer på hvorfor vi kommer og jobber hos dem, når vi ikke lenger tror på det vi trodde på. - Men det fins da også andre tendenser i kirken? -Jo, men spørsmålet er hvilke muligheter vi har til å påvirke.”

Hans Thore Løvaas Daglig leder Norme

18. februar 2005