Misjonsteologiske tilnærminger og skillelinjer

I vår sammenlikning av noen trender innen misjonsteologien, skal vi i holde oss til de to hovedretninger, nemlig den KV-økumeniske misjonsbevegelse og den evangelikale misjonsbevegelse. Det finnes også missiologiske spenninger innenfor den evangelikale misjonsbevegelse, for eksempel mellom WEF og AD2000, men de vil bare nevnes i et par tilfelle her.

For det første kan vi notere, at når det gjelder den formelle autoritet for misjonstenkningen, foreligger det fremdeles en ganske vesentlig forskjell mellom misjonsbevegelsene. Alle evangelikale dokumenter fremhever den inspirerte Skrift som den eneste og øverste autoritet for lære og liv, og dermed også som kilde og norm for misjonsteologien. Dette betyr ikke, at ikke også den evangelikale bevegelse innser betydningen av å ta den
historiske kontekst på alvor, men det betyr, at denne først og fremst får betydning for formidling av evangeliet og utforming av teologien, men at den ikke får være kilde eller norm for teologien. På dette punkt er det vesentlig annerledes i økumenisk misjonsteologi, der for det første den ortodokse deltakelse gjør det umulig å tale om Skriften alene som autoritet (selv om ”according to the Scriptures” er nedfelt i KV’s basis fra 1961), og for det andre ulike former for kontekstuell teologi, som for eksempel frigjøringsteologien, har gjort det vanskelig å tale om en teologi ”ovenfra”, fra Skriften, som så deduktivt skal appliseres i den konkrete konteksten. I det hele er det lite tale om Guds åpenbaring knyttet til Skriften. Dette forhindrer likevel ikke, at Skriften er i hyppig bruk innen den økumeniske bevegelse og i realiteten ofte får autoritativ status når en skal utarbeide konsensus- eller konvergens-dokumenter

For det andre, misjonsteologiens grunnlagstenkning har beveget seg i en klart trinitarisk retning. Dette er tydelig både i den økumeniske og evangelikale misjonsbevegelse. Alle taler nå uten forbehold om missio Dei, Guds misjon, og viser med det til misjonens kilde i Faderens sendelse av Sønnen og Ånden, som så sender kirken. Ikke minst har vektleggingen av det trinitariske grunnlag gitt en bedre begrunnelse for misjonens sosialetiske engasjement ved å vise til Gud som skaper og opprettholder. Denne skapelsesteologiske begrunnelse for det sosiale ansvar kommer allerede fram i Lausannepaktens artikkel 5, men også i Iguassu-bekreftelsen og Millenniumsmanifestet. At det er slik i den økumeniske bevegelse trenger knapt noen nærmere dokumentasjon.

For det tredje kan vi fremdeles tale om et kristologisk fokus i de evangelikale dokumentene. Alle taler om ”the uniqueness of Christ”, dvs. Kristi enestående stilling som åpen-baringsbærer og frelsesformidler. Han er den eneste frelser, og bare ved personlig tro på ham kan mennesker bli frelst. Misjonens dype nødvendighet ligger nettopp her ved, at evangeliet må forkynnes, for at mennesker skal komme til tro på Kristus og derved og bli frelst (sml. Paulus- missio-logikk i Rom 10,13-15 og Peters utsagn i Apg 4,12). I dette ligger ofte en eksplisitt eller implisitt kritikk av pluralisme og universalisme i religions-teologien. I de økumeniske dokumentene er synet på Krstus mer tvetydig og avspeiler en nokså  undamental uenighet innen den økumeniske bevegelse når det gjelder religions-teologien. Her finnes det både pluralisme (”teosentrisk religionsteologi” der alle religioner fører til Gud), inklusivisme (”kristosentrisk religionsteologi, men der alle er eller blir frelst i Kristus også uten en bevisst tro på ham) og ulike former for eksklusivisme (som fremhever troen på Kristus som eneste frelsesvei, men som kan ha ulike syn på religionenes betydning som forberedelse eller tilknytningspunkt for misjonen). De offisielle dokumentene fra KV har vanskeligheter for å uttale seg klart i dette sentrale spørsmål, selv om det ikke tales positivt om andre religioner som frelsesveier.

For det fjerde får pneumatologien en mer sentral plass i dokumentene. En blir stadig mer klar over betydningen av pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse og ser hvorledes disse bevegelsene og den spiritualitet, som ledsager dem, blir dominerende ikke minst i kirkene i den ikke-vestlige verden, som for eksempel i så forskjellige kontekster som Latin-Amerika og Kina. Åndens betydning for misjonen kan knapt overvurderes, og både hans helliggjørende og utrustende kraft vektlegges sterkt. Også den økumeniske bevegelse er, som allerede nevnt, blitt mer oppmerksom på pinsekristendommens betydning både innen-for og utenfor KV. Det er tydelig, at forholdet til pinsebevegelsen og den arismatiske
bevegelse er mye mindre spenningsfullt enn tidligere, men likevel er det tydelige nyanser, ved at AD2000-bevegelsen har vært mest åpen, mens WEF har vært minst åpen. Når det gjelder KV, har forståelsen av Åndens gjerning vært mindre eksklusivt knyttet til Kristus, både som følge av de ortodokse kirkenes forkastelse av ”filioque” som gjør dem mer åpne for en ”Åndens økonomi i verden uavhengig av Sønnen” og som et uttrykk for en mer liberalt utflytende forståelse av Åndens aktivitet i de ulike religionenes ”spiritualitet”.

For det femte ser vi, at det har skjedd en betydelig tilnærming mellom de evangelikale og de økumeniske, når det gjelder synet på kirkens sosialetiske ansvar. Nå taler alle om en ”holistisk” misjon begrunnet både i Guds rike (ofte kalt ”the reign of God” for å få fram den etiske dimensjon) og i Jesu egen tjeneste. Jesus som modell og forbilde betones i tråd med John Stott’s tolkning av Joh 20.21 (”som Faderen sendte meg sender jeg dere”). Uenigheten gjelder ikke om kirken har et sosialt og sosialetisk ansvar, men mer hvordan dette forholder seg til forkynnelsen av evangeliet: om begge deler er nødvendig i rett misjon, eller om sosialt eller sosial-etisk engasjement i seg selv er misjon. Arven fra 1960- og 70-tallets radikalisme henger nok fremdeles igjen, men i de nyere dokumentene i KV fra 1982 (Affirmation) og senere gis det større plass til den direkte evangeliserende tjenesten.

For det sjette får åndelig konflikt eller åndskampsdimensjonen en stadig større plass i de evangelikale dokumentene. Dette benektes ikke i de økumeniske, men er rett og slett ikke nevnt. Tanken om en personlig djevel og demoner som bekjemper Guds rike, og som kan friste, forføre og endog besette mennesker, ligger fjernt fra det verdensbilde som preger representantene for den toneangivende moderne teologi i vest, i motsetning til kirkene i sør. Jeg ser ikke bort fra, at dette vil bli et viktig konfliktområde i fremtiden. Uttalelsen fra Lausanne-bevegelsens konsultasjon i Nairobi i 2000 med temaet ”Frels oss fra det onde” med sin realistiske forståelse av Satan og de onde åndsmakter og kampen mot dem vil nok
vekke motstand i visse økumeniske kretser. I forlengelsen av det som er sagt om åndskampsdimensjonen, bør også vektleggingen av systematisk, felles, global bønn og forbønn fremheves som et betydelig trekk ved nyere evangelikal misjonstenkning. Denne vektleggingen av bønn er raværende i de økumeniske dokumentene, men det kan ikke tolkes som noen form for motstand mot eller kritikk av bønn i misjonen.

For det sjuende kan en registrere en klar tilnærming mellom de ulike bevegelsene når det gjelder syn på kultur og behovet for kontekstualisering av evangeliet og kirken. Mens de evangelikale legger hovedvekten på kontekstualiseringens betydning for kommunikasjon og derfor fokuserer på kulturelle og religiøse særtrekk i de ulike etno-lingvistiske gruppene, som misjonen ønsker å nå med evangeliet, ligger vekten i den økumeniske bevegelse mer på de sosiale og økonomiske forhold, og hvordan de bør prege både teori og handling. Frigjøringsteologien står her fremdeles sentralt som modell for kontekstuell teologi. Vi vil så nevne kort noen felt, hvor en merker en øket interesse innenfor begge leirer, men hvor utfoldelsen av den misjonsteologiske forståelsen fremdeles er i en tidlig fase. Det gjelder synet på, hva menneskerettigheter og ikke minst eligionsfrihet må innebære, og hvordan en skal stille seg til forfølgelse og undertrykkelse av religiøse minoriteter, både kristne og ikke-kristne. Alle taler nå også om partnerskap og samarbeid mellom ulike, men likeverdige partnere, både kirker og misjonsorganisasjoner. Dette er jo et hovedperspektiv i Great Commisssion Roundtable. Dessuten er, som allerede nevnt, forholdet mellom kirke og misjon, eller kirken som misjon (”Missional church”) et tema, som går igjen i mange sammenhenger.

Helt til slutt et par områder hvor den evangelikale bevegelse er nokså alene om engasje-mentet. Det ene er målsettingen om å nå og etablere en kirke innen de ”unådde” folke-grupper. Dette har vært et hovedanliggende for AD2000 og Lausanne-bevegelsen, men har funnet liten forståelse innen den økumeniske bevegelse. Også engasjement for vekkelse og fornyelse i åndelig mening er et typisk evangelikalt anliggende. Mens den økumeniske bevegelse i den vestlige verden i stor grad representerer de store folke- og frikirkene, representerer den evangelikale  misjonsbevegelse vekkelses- og fornyelsesbevegelsene. Dette avspeiler seg også i tenkningen om misjon og evangelisering. Ikke minst kan dette føre til konflikter omkring begreper som ”proselyttisme”. Det er verdt å merke seg, hva det nylig utarbeidede dokumentet ”Charta Oecumenica” vil få å si for det økumeniske klimaet mellom kirkene i Europa, ikke minst når det gjelder misjon og evangelisering blant sekulariserte og nominelle kristne. I lys av de mange momentene vi nå har pekt på – og mange andre trender kunne vært påvist – må det være grunnlag for å konkludere ed, at det skjer mye spennende og løfterikt på den misjonsteologiske og -strategiske fronten internasjonalt også ved dette århundreskiftet. Ulike bevegelser er opptatt av å møte de nye utfordringene, misjonen står overfor i en tid med stadig raskere endring. For de, som er unge kristne i dag, er det ingen grunn til å frykte, at misjonens tid er forbi, og at det ikke vil være utfordrende arbeidsoppgaver igjen. Kanskje vil det 21. århundre bli et like fantastisk misjonsårhundre som det 19. og 20. århundre var det, men hvert på sin måte.