Av Hans Aage Gravaas
Jeg tilhører den såkalte Baby Boomers -generasjonen. Det vil si jeg ble født i 1961; mot slutten av perioden 1946-1964.
Min generasjon opplevde den enorme befolkningsøkningen etter 2.verdenskrig. I motsetning til våre besteforeldre og foreldre vokste vi opp med fravær av krig. Vi vokste opp i et Norge med stor optimisme og velstand. Vår forbrukerkultur ga næring til de store verdensøkonomiene. Selv om vi opplevde både den kalde krigen og frykten for atomangrep, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde en oppvekst som svært få har opplevd maken til.
Mine etterfølgere har andre «merkelapper». Generation X (The Baby Busters, 1965-1979) Xennials (1975-1985), Millenials (Generation Y, Gen Next 1980-1994), IGen/Gen Z (1995-2012) og Gen Alpha (2013- ) har også sine særpreg og utfordringer.
Til kjedsommelighet sier vi at vi «alle er barn av vår tid». Det er helt sant. Vi vokser opp med de rammer og forutsetninger som samtiden utruster oss med. Og med utgangspunkt i det forutsigbare legger vi våre planer. «Når det og det skjer, ja, da vil jeg gjøre det og det».
Men hva skjer når det forutsigbare erstattes av uforutsigbarhet og planer legges i grus? Dette er et spørsmål vi har hatt behov for å reflektere over de siste dagene. På kort tid opplever en hel verden seg truet av «en felles fiende». Et smittsomt virus truer enkeltindivid, familie, fellesskap, helse og velferd. Selv en sterk samfunnsøkonomi blir utfordret.
Hva gjør vi i møte med dette?
Lidelser, kriser, kriger og epidemier har rammet verden før. Vi er ikke de første som opplever dette. Biskop Cyprian av Kartago skrev i år 251 følgende om den store epidemien i hans tid:
“How suitable, how necessary it is that this pestilence, which seems horrible and deadly, searches out the justice of each and everyone and examines the minds of the human race; whether the well care for the sick, whether relatives dutifully love their kinsmen as they should, whether masters show compassion for their ailing slaves, whether physicians do not desert the afflicted.”
I det uforutsigbare mante han sine venner til innsats. Han var ikke den eneste. I år 260 skrev en annen biskop, Dionysios av Alexandria, følgende:
“Most of our brother Christians showed unbounded love and loyalty, never sparing themselves and thinking only of one another. Heedless of danger, they took charge of the sick, attending to their every need and ministering to them in Christ, and with them departed this life serenely happy. The best of our brothers lost their lives in this manner, a number of presbyters, deacons, and laymen winning high commendation so that death in this form, the result of great piety and strong faith, seems in every way the equal of martyrdom.”
Forhåpentligvis, ja, sannsynligvis, blir våre erfaringer ikke like dramatiske. Likevel kan det være fint å se saker og ting i et større perspektiv.
Kristen tro er og blir et håpets budskap. Profeten Jeremia formidlet håp i sin tid. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jer 29,11).
Vi skal formidle håp i vår tid. Dette håpet er forankret i Jesu oppstandelse. Dette er ikke tomme ord:
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde (1 Pet 1,3).»
Vær ikke redd! Det finnes håp! Det er noe forutsigbart i det uforutsigbare! Lykke til!