Den kristne kirke har helt fra starten av krysset grenser med evangeliet. Fra å være en geografisk begrenset gruppe Jesus-disipler, har kristen tro gradvis fått fotfeste blant mange folkegrupper i alle verdensdeler. Enkeltmennesker delte sin tro til mennesker, som igjen bragte det videre til andre. Troen på Jesus har global relevans og betydning. Derfor er verdensmisjon fortsatt viktig.
Kristen misjon er altså ikke et moderne fenomen, men tilhører den kristne kirkes vesen og fremste oppgave. Norsk internasjonal misjon derimot, har en forholdsvis kort historie. Selv om vi finner eksempler på «statsmisjon» til blant annet India og Grønland på 1700-tallet, skjøt norsk misjon først fart etter opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842. Foreninger og organisasjoner med sikte på internasjonal misjon ble opprettet.
Norge ble likevel på mange måter en del av en større protestantisk, internasjonal bevegelse. Den britiske skomakeren, og predikanten William Carey (1761-1834) opprettet Baptist Missionary Society i 1792 og ble selv misjonær, bibeloversetter og professor i Sanskrit. Carey er blitt omtalt som «the Father of Modern Protestant Mission», som var begynnelsen på en ekspansiv periode med omfattende global, kristen misjon.
Careys skrift på 86 sider som ble utgitt i 1792, “An Enquiry into the Obligations of Christians, to use the Means for the Conversion of the Heathens”, understreker misjonsoppdragets bakgrunn og motivasjon. Dette inspirerte lesere i sin tid og er inspirerende lesestoff også i dag.
Hva kan vi lære av William Carey? Mye! Vi kan blant annet lære at alle kristne har en plass i Guds misjon, og at vi kan la oss bruke. Vi kan lære at nye tider innebærer nye utfordringer og endrede strategier, men at selve oppdraget er uendret. Vi kan lære at alle har rett på evangeliet! Så vet vi at noen enda ikke har hørt det! Derfor trenger vi fortsatt nye misjonærer som krysse grenser.