Av Hans Aage Gravaas
Vi skriver 23.februar. Om mindre enn en uke har jeg hatt min siste arbeidsdag som leder av Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME).
Min korte tid i organisasjonen har vært preget av Korona-pandemien. Mange møter og arrangementer ble utsatt eller kansellert. Fysiske møter med medlemsorganisasjonene har vært begrenset til et minimum. Dette er svært dumt. Jeg opplever derfor at mitt bidrag ikke ble som jeg hadde håpet på. Det beklager jeg.
Jeg vil likevel takke for de kontaktpunktene jeg fikk med dere. Takk for velvilje, støtte og oppmuntring. Ny leder Øystein Samnøen begynner i delt stilling fra 1.mars av, med gradvis opptrapping mot full stilling i løpet av året. Ta vel i møte Øystein!
NORME står overfor mange utfordringer.
- I løpet av det siste året har vi fått noen strategiske avklaringer. Medlemsorganisasjonene har gjennom en medlemsundersøkelse gitt oss noen svar på hva de ønsker for nettverket. Dette er svært viktig. Vår oppgave er jo å tjene dem. Organisasjonene har svart at de ikke ønsker å bidra økonomisk utover dagens nivå. Det er klar tale. Dette betyr at strategier og prioriteringer må utformes innenfor dagens svært stramme rammer, med mindre nye inntektskilder innhentes.
- NORME beveger seg innenfor et landskap med økte ideologiske brytninger og spenninger. De utfordringene som kommer, må møtes med ydmykhet og tydelighet. Teologisk bevissthet er viktigere enn noensinne. Hva betyr det at Bibelen er Guds ord? Hva betyr «the Uniqueness of Christ» for våre liv, menigheter og organisasjoner? Hvor går grensene for samarbeid med andre? Hvilke muligheter for samarbeid er enda ikke utnyttet til fulle? Medlemsundersøkelsen viste at våre medlemmer er svært opptatt av at Lausannepakten løftes enda sterkere fram som teologisk grunnlag for samarbeid. Dette må vi ta konsekvensen av. Nye generasjoner må føres inn i arven fra Lausanne.
- Misjonsbegrepet utfordres. Den siste tids fokus på den misjonale kirke er godt. Alle kristne menigheter bør betrakte seg selv som sendt av Gud til verden. Samtidig blir misjonsbegrepet «meningsløst» om det er tenkt å dekke «alt den kristne kirke gjør overalt». Hvordan kan vi møte viktige utfordringer i vårt eget nabolag og i vårt eget land uten å svekke kallet til å krysse grenser og å nå unådde folkeslag med evangeliet i og utenfor Europa? Ordene vi bruker er ikke uvesentlige.
- Misjonsmarken har flyttet på seg. Den finnes både her og der. Det er fortsatt behov for å sende misjonærer til internasjonale oppdrag. Samtidig kommer internasjonale misjonærer til Norge for å vitne for oss. Hvordan kan vi samarbeide med andre for å nå ut med evangeliet både her og der? Gjensidig samarbeid i internasjonal misjon er ikke helt på plass hos oss. Her må vi være på ballen!
- Klarer vi å enda bedre forene alle de viktige perspektivene som tre fusjonspartnere brakte med seg da NORME ble etablert i 2001? Hva fikk vi gjennom den evangeliske alliansen, gjennom Norsk Misjonsråd, og gjennom Lausannebevegelsen? Vi ser at våre medlemsorganisasjoner har ulikt fokus, hvilket ikke behøver å være et problem så fremt vi er klar over dem. Noen forskjeller kan for eksempel handle om:
-internasjonal misjon vs.» Indremisjon»
– menighetsplanting vs organisasjon/bevegelse/huskirker/foreninger
-barne/ungdom vs. flergenerasjonsarbeid
-evangelisering vs. diakoni
Hvordan kan vi «snurpe» dette sammen til en naturlig enhet og helhet?
- Vi trenger å bidra til å utruste nye ledere. For at dette skal skje må også tidligere generasjoner på banen. Å våge å tenke ungt innebærer ikke at dette skjer på bekostning av kontinuitet og erfaring. Vi trenger mentorer som går side om side med de unge uten å kvele deres friske initiativ og blikk. Her trengs det ydmykhet fra alle involverte.
- Konflikthåndtering er noe vi trenger å bli bedre på. Stadig leser vi om interne konflikter i kristne menigheter og organisasjoner. Hvordan skal vi håndtere hverandre i det daglige før «sakene» vokser seg store til å bli varslingssaker og ødeleggende konflikter? Hvilke kulturer vil vi framelske? Hvilke rutiner må på plass?
- Strategiutvikling er viktig. Hva vil vi med vår virksomhet? Hvordan ser vi for oss norsk misjon i 2030-2040-2050? Svaret på disse spørsmålene krever handling – ikke i morgen, men i dag!
- Kristen ledelse og misjon skjer ikke i skjulte avkroker i samfunnet. Vi blir stadig veiet og målt, studert og gransket, rost og kritisert – hver eneste dag. Ikke bare av våre egne, men av omverdenen og samfunnet. Mediene spiller stadig større rolle. Ikke bare redaksjonsstyrte medier, men også sosiale medier. Hvordan kan vi stå oppreist og frimodig når vi blir mørbanket på sosiale medier? Når våre upopulære meninger blir likt og delt? Skremmes vi til taushet? Eller framstår vi som klovner som står på uavhengig av hvordan vi blir fortolket? Det finnes enda flere alternativer….
- Misjonærbarnas fortellinger og opplevelser er en viktig del av vår kollektive misjonshistorie. Misjonærbarn av alle generasjoner må lyttes til, uavhengig av om deres fortellinger har et positivt eller negativt fortegn. Dette har vi åpenbart ikke vært flinke nok til. Mange sitter igjen med dype sår. Vi må møte dem, ikke som et «prosjekt», men som medmennesker som har noe viktig å fortelle å oss. Vi må også møte dem som de ressurspersoner de fleste av dem er.
- «No man is an island» er det blitt sagt. Vi er alle avhengige av andre. For å nå våre mål, må vi derfor finne sammen. «Du går fortest alene, men lengst sammen», lærte jeg i Afrika. Dette er et viktig budskap for norske individualister. Vi må bygge fellesskap!
Nå overlater jeg rattet til yngre krefter etter å ha hatt mange ulike lederstillinger i kirke og misjon. Det tror jeg er riktig. Men mitt engasjement er ikke gått ut på dato.
Jeg ønsker dere alle Guds velsignelse i deres oppgaver! Jeg vil nok følge med dere fra min post som menighetsprest. Våre veier krysses nok!
Beste hilsen Hans Aage